Hey Jerry. Rub some lotion on my back.

I morges, som i går, våknet jeg sterk i troen på at postmannen hadde gode nyheter i veska si. Telefonen ble jo sendt fra Oslo på mandag, og så jævla lang tid kan det jo ikke ta å flytte den lille pakken fra A og over på et fly.

Damn you, Posten!

Men dette var først etter at jeg, i dag som i går, våknet av en oppmerksomhetssyk hund som har lært seg å åpne dører. Men jeg må si det er en fin måte å våkne på. Jeg plages jo litt med hormonell ubalanse på morgenkvisten, noe som gjerne går ut over Madammen. Man kan si at jeg ikke er så mottakelig for annet enn meg selv om mine egne tanker den første timen jeg er våken. Men man kan jo ikke være sinna på en hund. Hunden mener jo ikke å være slem, i motsetning til alle mennesker jeg møter før morrarøyken og litt meditering på ramma.

Så jeg sto opp da, og satte meg ved kjøkkenbordet for å vente på postmannen, mens jeg med jevne mellomrom sjekka pakkesporinga på internettet og kjørte innpå med kaffe. Håpet steg da jeg så pakka registrert for omlasting i Tromsø. Den forrige pakken min kom nemlig frem bare timer etter å ha blitt registrert der.

Men da postmannen kom var det ingen pakke til meg. En syk bastard i Tromsø hadde tydeligvis gjennomskua planen min og på pur faen tatt pakken ut av sirkulasjon.

Så jeg måtte dra på jobb med visshet om at jeg måtte vente enda en dag. Men i morgen kommer den. Uten tvil.

Frittgående tilhenger

Like før jeg kom frem til jobb skjedde det noe besynderlig. Jeg ble påkjørt. Av en tilhenger. Og ikke tro at tilhengeren satt fast på en bil, dette var en tilhenger på egne hjul, på fart ut i verden på egen hånd.

Heldigvis skjedde dette i lav hastighet i et kryss, så ingen liv var i fare. Jeg klarte heldigvis å gasse på litt, da jeg la merke til tilhengeren som la på veg mot meg, så den traff akkurat bak bakdekket. Tilhengeren var dog lastet med en hælvetes svær ATV og dens like store tilhenger, og var skikkelig tung, så den reiv med seg hele støtfangeren min, og laget en brutal bulk på bakskjermen.

Sjåføren av bilen som pussig nok hadde mista tilhengeren, noe jeg trodde var umulig, skjønte ingenting. Han ante ikke hvordan dette kunne skje, og la seg flat. Han var skikkelig hyggelig, skulle på jakt på mandag, og mente at dette måtte vi kunne ordne uten å blande inne forsikringsselskap og slike ting. Noe jeg naturligvis var enig i. Ingen vits i å blande autoriteter inn i det her.

Lukter fortjeneste

Så i morra må jeg få ordna et prisoverslag, så fyren kan betale meg penger for udåden sin. Dette passer meg jo midt i rævhølet, jeg har bedre ting å gjøre i morra. Derfor må jeg opp grytidlig og ordne dette, slik at all min oppmerksomhet kan retter mot det som betyr noe; iPhone.

Jeg har forresten ingen planer om å få fiksa dette. Tenker jeg plukker av skjermen, tar frem slegga og denger løs, slik at jeg kan få festa fangeren igjen. Bilen er jo ikke verd mer en to binders og ei tom snuseske, og er ikke verd å bruke penger på. Så jeg er egentlig ganske fornøyd med dette, jeg. Penger kommer til å veksle hender og ende opp i lomma mi.