Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.

Dask apekatten! har tatt ansvaret med å teste hvordan det er å være på sykehus. Og da snakkes det ikke om en enkel blodprøve eller en brukket hånd. Vi har virkelig stresstestet hele systemet og avgir her en ganske detaljert rapport om hele hendelsen. OH, the exitement!

Vi kom litt for sent til sykehuset. Var ved inngangen fem over syv, så det tok oss ca 15 minutter å navigere oss frem gjennom ymse korridorer og heiser før vi fant kirurgisk dagenhet. Kom altså dit ca tjue minutter for sent.

Jeg regner med det er derfor vi ble plassert i to stoler på gangen. Uten trådløst nettverk.

Betjeningen

Da vi kom frem ble jeg hilset på med et meget slapt og foruroligende håndtrykk av søster Knipenberg. Jeg hadde forventet et fast og stødig håndtrykk som signalisere stødighet og knowhow og ikke en hånd som bare var der. Hun prøvde ikke engang å lukke hånden, hun bare stakk den frem. Jeg fikk følelsen av at hun hadde mistet håpet og alt for mange pasienter, slik at hun automatisk tenker at pasientene sine skal dø.

Dette lovet ikke bra. Men heldigvis var hun bare en sykesøster, jeg regnet med at kirurgen kom til å ose av stolthet. Akkurat som en hane antok jeg han kom til å være.

Så fikk jeg møte kirurgen. Det var en ung spjæling, maks tredve år, men håndtrykket var fast og fint og jeg fikk stor tillit til at han klarer å gjøre jobben sin skikkelig.

Han var snill, og lovte å ta bilde dersom de hadde et tilgjengelig kamera på OperasjonsRommet. Så tittet han på der det skulle opereres, forklarte at han skulle skjære ut helt ned til beinet i en form som jeg kan illustrere som to paranteser satt sammen til en oval. Han kalte det en båt.

Så satte han merket sitt med en sprittusj på meg, slik at han skulle være sikker på at han hadde sett på meg.

Plutselig gikk alt fort og jeg ble beordrett avkledning, lagt i seng og påsatt sånn drypp. De kjørte i meg en halv liter antibiotika, mens jeg småsov, før jeg ble trillet opp til the OR.

Jeg la merke til at jeg ikke klarte å slutte å smile, og det føltes som om jeg var på TV. Inn i heis, ut av heis, inn på operasjonsrom. Så ble jeg beordret å ta av trusea. De kalte det truse, selv om jeg bruker boxershorts og konsekvent holder meg unna truser.

Narkose? Nei, ulidelig smerte.

I bytte for trusa ble jeg plassert under et slikt sykehuspledd. Et sånn som er meget grovkalibret, og gjennomsiktig. Det var hælvetes kaldt, og jeg ble påsatt overvåkning av vitale organer. Det var litt moro å sjekke pulsen, jeg holdt blandt annet pusten litt for å sjekke hva som skjer og sånn. Men det var jo så kaldt at jeg lå å rista, så jeg gleda meg til narkosen jeg hadde blitt henspeilet at jeg skulle få av sykesøsteren.

Men da anestesilegen kom fikk jeg høre at det var spinalbedøvelse som gjaldt. Jeg skulle midlertidig lammes fra navlen og ned. Etter mer ventig og lytting til leger som skulle bestemme seg for den eller den tingen måtte jeg sette meg opp og blotte ryggen som ble vasket med sprit, og så ventet jeg på det lille stikket jeg hadde blitt fortalt skulle komme.

Små stikk gjør meg ingenting, det er jo værre med papirkutt. Men de løy, eller vred om på sannheten, alt etter hvem som ser. Jeg kjente et lite stikk, og så en nesten grusom smerte. Og så sa legemannen at det ikke gikk. Måtte prøve en gang til. Javel?

Og denne gangen var det grusomt vondt. Ganske lenge faktisk, helt til sykepleiersken nevnte noe om at pasienten nok hadde det ganske vondt nå. Da ga de seg, bare for å prøve en gang til. Denne gangen gikk det greit, og jeg kjente en herlig varme spre seg fra ryggen, gjennom penisområdet og ut i beina. En herlig avveksling til store smerter.

Festblanding

Jeg måtte legge meg ned, og plutselig var jeg lam. Ganske stilig egentlig. Så måtte jeg snu meg rundt, hvilket medførte litt om og men. Jeg var jo lam og måtte ha hjelp til å snu meg, og der lå jeg da, klar til operasjon.

Men først lurte legemannen på om jeg ville ha litt å slappe av på, og jeg var ikke sein om å takke ja til det. Så det ble blandet en slags festblanding på en sprøyte, og jeg fikk halve sprøyta rett i blodet. Etter et par minutter merka jeg litt tunge øyebryn og det neste jeg husker er at jeg våkna og lurte på hva de holdt på med.

Da var de i gang med operasjonen. Litt irritert ser jeg at legemannen tar på seg et headset og tuner inn radioen, og jeg tenker på hva i svarte det er han holder på med. Men det viser seg at han ordner det hele til meg, før han spør om jeg “vil ha en liten knert til?”. Jeg takket ja, og neste gang jeg våkner blir jeg sydd igjen, rullet over på en seng og er ferdig.

Oppvåkningen og følelsen av sin egen penis

Jeg ble så transportet til oppvåkningsstuen, hvor jeg måtte ligge mens ventet på å bli litt mindre lam. Det var egentlig litt kjedelig, men jeg brukte tiden på å forske på hvordan det er å være lam.

Det aller mest underholdende var å kjenne på min egen penis. Jeg hadde jo ingen følelse fra navlen og ned, slik at det føltes litt som å kjenne på fremmedmanns-penis. Med litt godvilje kunne jeg se for meg hvordan det er å være homofil, og jeg tenkte litt på Paul, en homofil kompis.

Etterhvert som dette ble mindre og minde underholdene vendte jeg oppmerksomheten min mot mannen som lå i nabosenga. Det at det var en gardin mellom oss hindret meg ikke i å høre hva som foregikk. Mannen hadde tydeligvis operert magen sin, og var tungt sedatert. Han bare sulla og tulla og skjønte ingenting, og spurte sykepleierne hvor han var i annenhver setning.

Men det virka som han hadde det ganske bra, for han var ikke fremmed for å påpeke hvor behagelig tilværelsen var. Spesielt begeistret ble han da han ble tilkoblet det jeg tror var en morfinpumpe, da var det ikke måte på hvor fint han hadde det, selv om han ikke ante hvor han var.

Vannlating

I neste øyeblikk var jeg visst blitt mindre nok lam, og jeg ble transportert tilbake til utgangspunktet. Der var Hanne og jeg fikk lov til å få litt snus og vann.

På dette tidspunktet hadde jeg fastet i et døgn, og det var helt OK med litt snus. Det var også på dette tidspunktet jeg begynte å mistenke at jeg drev å tissa meg ut.

Jeg hadde jo ikke kontroll på vannlatingssystemet selv, så det var lite å gjøre med det. Tross alt var jeg jo naken og det var jo ikke mine sengeklær, så jeg brydde meg ikke.

Etterhvert skulle jeg få mat, men jeg antydet til sykesøsteren at det kanskje ikke var så lurt da jeg ikke hadde kontroll på hva som kom ut av kroppen min når, men hun mente det skulle gå greit.

For sikkerhets skyld ville hun at jeg skulle prøve å tisse på flaske for å se om jeg hadde fått kontroll. Jeg putta penis inn i en flaske og anstrengte meg så mye jeg bare kunne, men skuffet tok jeg frem flasken fra under dyna og fortalte at det ikke gikk.

Pussig nok hadde jeg kvitta meg med en god desiliter urin uten å merke det. Damen konstaterte at alt fungerte og jeg fikk mat. Etter dette forsøkte jeg å reise meg, bare for å oppdage at jeg var stø som et rådyr på isen, så jeg fikk utlevert en sånn gåstol. Vi gikk ned i kantina og spiste litt mer, før vi dro hjem.

Og slik endte sykehusoppholdet mitt; med et stort sår på ræva og uten å ha fått morfin, men svært i live.