I dag døde Boyd. Boyd som bygget så fine biler.

Han ble bare 63 år gammel, og på TV så han ung og frisk ut.

Og hva skjer nå med American Hotrod? Kan jeg ikke lenger drømme meg bort i bilbyggernes verden?

Dårlig vær og løpetid

Jeg er av typen som stort sett velger å være pessimist, men på en positiv måte. Likevel må jeg bare legge meg flat for min egen indre oppførsel, etter en dag fylt av to skikkelig store uflakser, og to litt mindre.

Det hele startet da jeg sto opp tidlig, og registrerte at været ikke var særlig bra. Samtidig fantes det ikke noe brød, og jeg fikk ikke spist frokost. I seg selv er jo dette små uflakser, og enkelte vil kanskje påpeke at brødmangelen var selvforskyldt. Brødet har nok heller ingen stor betydning for noe som helst; jeg spiste frokostblanding og melk i brødets sted.

Men været var uflaks. Og hadde det ikke vært for været, ville nok hele dagen gått greit for seg. Ganske greit i alle fall. Det er én faktor i uflaksforløpet jeg er usikker på om ville slått til selv uten været, men det får jeg aldri vite. Derfor kjører jeg like godt på, og skylder på været for alt.

Nuvel. På grunn av været, valgte jeg i dag å ikke gå en lengre tur med hunden. - Vi får heller gå en tur på plena og kaste litt ball, tenkte jeg, for på den måten skulle vi slippe lettvindt unna, både jeg og hunden.

Hunden har løpetid, så jeg passa godt på at ingen sprengkåte nabovoffer av det andre kjønn var tilstede. Halsbånd brukte jeg til og med, helt til jeg fikk forsikra meg om at det var fritt leide.

Naboens gromkåte elghundjævel

Så satte vi i gang med ballkastingen, som i følge planen skulle virke forløsende på avføringssystemet til hunden. I det jeg skal kaste ball nummer to, merker jeg på hunden at noe er på ferde. Hun stivner til, løfter ørene og stirrer mot noe bak meg, mens hun delvis er flink og sitter, og delvis er på vei til å miste kontrollen.

Jeg snur hodet, og ser i sidesynet naboens gamle, og upulte, elghund på veien 150 meter unna. I ettertid har det kommet frem at han hadde løpt flere kilometer fra naboens hytte, og hjem til oss.

Før jeg rekker å bøye meg ned å ta tak i hunden vår, setter hun avgårde. Styrt av naturens edle hormoner er alt hun noen gang har lært forsvunnet fra hennes sinn. Jeg plystrer høyt, noe som frem til nå aldri har slått feil. Jeg roper, jeg blir til og med litt streng i stemmen, men nei. Hun har glemt at jeg eksisterer.

Faen

Tanken på 7 små elghund-dalmantinere med sans for gjeting farer gjennom hodet mitt. Den gjør ikke godt.

Faen svarte. Jeg setter kondisen på spill, og henger meg på, men de to hundene er borte før jeg rekker å registrere om jeg feis eller ikke i det jeg sprintet opp den lille kanten opp til veien.

Jeg finner dem igjen etter en liten stund, men med en gang de ser meg beiner de bort.

Jeg følger sporene deres et godt stykke, halvveis joggende og med et enormt sinne som er på vei mot overflaten. Jeg er så sint. Så sint, så sint!

Sinnehåndtering

Jeg må trampe hardt i bakken flere ganger, samtidig som jeg vurderer å rive greinene av de stakkars små buskene som finnes her i Finnmark, for så å slå dem hardt i bakken og kaste dem bort. Ballen vi skulle leke med, som ligger i lomma mi er i stor fare for å forsvinne. Jeg puster tungt, og kjenner at jeg ikke har vårt så sint på flere år.

Men jeg tar meg i det, og går hjem for å hente bilen og alarmere min bedre halvdel.

Etter en kort kjøretur finner jeg hundene, men de stikker selvfølgelig til fjells når de ser meg. Nok en gang stiger sinnet, og jeg har lyst til unevnelige ting.

Men med hjelp av nabodamens fagre røst kommer hunden og jeg gir henne leverpostei fra tube fordi hun var flink, og plasserer henne i bilen og kjører hjem.

Gledens dusj

Jeg er fortsatt sint, og overlater hunden i madammens varetekt og går for å ta en pleiende god dusj. Og jeg dusjer lenge og vel, i veldig varms vann som kjærtegner alle kroppens krinker og kroker. Jeg titter litt på kattepusen, den snille kattepusen som sitter utenfor dusjen og følger spent med på hva som skjer.

Etter ferdig dusj legger jeg merke til en svak og ukjent eim, litt syrlig kanskje. Men jeg tenker ikke videre over dette før litt senere. Jeg åpner døren til vaskerommet hvor kattepusen har doen sin, slik at kattepusen har tilgang til alle nødvendigheter.

Det er ikke før jeg har tørket litt kropp at jeg ser det. Kattehælvete har bæsja på baderomsgolvet, helt inne i kroken ved dusjen. Og katten har hatt løs mage.

Dermed må jeg trø til og fjerne avføringen, noe jeg velger å gjøre med et stykke reklamepost og en gammel tue. Hele jobben ødelegger den fine stemningen jeg hadde opparbeidet meg i dusjen. Dette er ikke høyt på listen over ønskede aktiviter å ta seg til når man er nydusja og rein.

Dermed var jeg uvenner med katten også. Sånn umiddelbart var jeg helt klar for å kaste kattepusen i vedovnen, men ettersom det ikke var fyr i den, så ble det ikke til at jeg gjorde det. Men han må nok klare seg uten melk i kveld.

Størrelse

For ganske lenge siden fikk jeg intrykk av at noen trengte en liten oppmuntring hva gjelder å skaffe seg informasjon om milten. Jeg har derfor tatt saken.

Jeg fant desverre ikke annet bilde enn av en fiskemilt, men så forskjellige kan jo ikke ulike milter være.

Milten er stor. Som du ser av bildet er milten omtrent én fjerdedel av kroppen til fisken, og det er bare naturlig å gå ut i fra at størrelsen på milten er proposjonal med kroppen til vertsdyren. På en person på 80 kilo, vil milten veie omtrent 20 kilo.

Det viser seg altså, og dette hadde jeg ikke trodd, at milten er større enn kroppens største organ; levra. Dette er faktisk ganske banebrytende, om jeg så tør si. Pussig at ingen har tenkt på milten før?

Skalapoeng: 10/10

Utseende

Litt spennende utseende, må jeg si. Ser litt ut som en stor, glinsende hummerklo som har grodd sammen litt på midten. Men jeg liker ikke fargen. Veldig kjip rosalignende farge, som dvasker veldig av mot høyre. Kunne friska opp litt der. Men pluss for hummerkloa, den minner meg om futurama.

Skalapoeng: 5/10

Funksjoner

Miltens hovedoppgave er å vaske blodet rent. Den fjerner rusk og rask og ulumskheter som måtte befinne seg i blodomløpet. Disse ulumskhetene kvitter den seg med ved å tilintetgjøre dem. Enkelt og greit.

Milten har også som oppgave å produsere røde blodlegemer før vi blir født. Etter fødselen slutter den med dette, og begynner altså å vaske blodet. Milten kan likevel i enkelte situasjoner velge å produsere røde blodlegemer også etter fødselen, for eksempel hvis vi brekker et bein eller lignende.

Hos dyr fungerer milten også som blodlager som kroppen kan ta i bruk hvis man for eksempel skal løpe. Men her har milten skuffet oss mennesker ved ikke å tilby denne egenskapen.

Milten vil også kunne finne på å sprekke ved for eksempel trafikkulykker eller dødelige knokeslag fra nijaer. Da blør den kraftig og må trolig fjernes for at mennesket ikke skal blø til døde.

Skalapoeng: 2/10

Nytteverdi

Vi må tydeligvis ikke ha milten. Ekspertene antar at det er rimelig å tro at milten er viktig for immunforsvaret. Man veit altså ikke, og min påstand er at men ville ha visst, dersom den var viktig. Man veit jo alt mulig annet, så hvorfor skal man ikke vite dette?

Det trekker også ned at milten lett ødelegges, og at den i slike situasjoner er dødelig.

Det kan også diskuteres hvor viktig dette med vasking er. Man ser jo gang på gang at det går bra selv om man ikke vasker hver dag, og både dyr og mennesker klarer seg fint i naturen som vi jo alle vet at er veldig skitten.

Skalapoeng: 1/10

Bonus

Hvis en lege skal kjenne etter sprekker i milten, vill det ikke være nødvendig for ham å sjekke ned mot penis, og på siden av roten til penis.

Research på milten førte til at jeg kom over denne forumposten. Plusspoeng for det.

Skalapoeng 9/10

Total skalascore: 5,4/10

Kollega Henrik inspirerte meg, selv om han blogger på n00b-plattformen blogspot, til å atter en gang publisere enkelte ord på denne siden.

Jeg skjønner jo at jeg har skuffet enkelte av dere ved ikke å oppdatere denne siden på månedsvis, men det har sin forklaring i at jeg nå jobber med å skrive ting på internett for NRK, og at prosessen derfor blir noe mindre fristende å ta fatt på etter endt arbeidsdag.

Men nå skal det bli andre boller. Jeg kan ikke garantere ferske boller i morra, men nå er de i alle fall rykende ferske.

Min kollega Henrik har forresten kjøpt seg en slik Sega Master System, Segas patetiske forsøk på å matche Nintendos eminente 8bit. Henrik om det.

Jeg for min del kan skryte av at sola er kommet tilbake, noe som feires med sus, dus og solboller i Finnmark. Nå er det litt overdrevent å si at sola er kommet tilbake, det som i realiteten har skjedd er at den har vist seg over bakkekammen på andre siden av fjorden. En hel time var den her på fredag, men så ble det overskyet og siden har ingen sett den. Nå er det bare en hælvetes til vind.

Gratulerer med dagen, meg selv!

Håper du får en fin dag!

Det er gjort. Det var lett. Det er sweet!

Kommer tilbake med full oppdatering senere. Må på jobb snart, og så kommer det en mann hit med masse kontanter straks.

Damn you, Posten!

I morges, som i går, våknet jeg sterk i troen på at postmannen hadde gode nyheter i veska si. Telefonen ble jo sendt fra Oslo på mandag, og så jævla lang tid kan det jo ikke ta å flytte den lille pakken fra A og over på et fly.

Men dette var først etter at jeg, i dag som i går, våknet av en oppmerksomhetssyk hund som har lært seg å åpne dører. Men jeg må si det er en fin måte å våkne på. Jeg plages jo litt med hormonell ubalanse på morgenkvisten, noe som gjerne går ut over Madammen. Man kan si at jeg ikke er så mottakelig for annet enn meg selv om mine egne tanker den første timen jeg er våken. Men man kan jo ikke være sinna på en hund. Hunden mener jo ikke å være slem, i motsetning til alle mennesker jeg møter før morrarøyken og litt meditering på ramma.

Så jeg sto opp da, og satte meg ved kjøkkenbordet for å vente på postmannen, mens jeg med jevne mellomrom sjekka pakkesporinga på internettet og kjørte innpå med kaffe. Håpet steg da jeg så pakka registrert for omlasting i Tromsø. Den forrige pakken min kom nemlig frem bare timer etter å ha blitt registrert der.

Men da postmannen kom var det ingen pakke til meg. En syk bastard i Tromsø hadde tydeligvis gjennomskua planen min og på pur faen tatt pakken ut av sirkulasjon.

Så jeg måtte dra på jobb med visshet om at jeg måtte vente enda en dag. Men i morgen kommer den. Uten tvil.

Frittgående tilhenger

Like før jeg kom frem til jobb skjedde det noe besynderlig. Jeg ble påkjørt. Av en tilhenger. Og ikke tro at tilhengeren satt fast på en bil, dette var en tilhenger på egne hjul, på fart ut i verden på egen hånd.

Heldigvis skjedde dette i lav hastighet i et kryss, så ingen liv var i fare. Jeg klarte heldigvis å gasse på litt, da jeg la merke til tilhengeren som la på veg mot meg, så den traff akkurat bak bakdekket. Tilhengeren var dog lastet med en hælvetes svær ATV og dens like store tilhenger, og var skikkelig tung, så den reiv med seg hele støtfangeren min, og laget en brutal bulk på bakskjermen.

Sjåføren av bilen som pussig nok hadde mista tilhengeren, noe jeg trodde var umulig, skjønte ingenting. Han ante ikke hvordan dette kunne skje, og la seg flat. Han var skikkelig hyggelig, skulle på jakt på mandag, og mente at dette måtte vi kunne ordne uten å blande inne forsikringsselskap og slike ting. Noe jeg naturligvis var enig i. Ingen vits i å blande autoriteter inn i det her.

Lukter fortjeneste

Så i morra må jeg få ordna et prisoverslag, så fyren kan betale meg penger for udåden sin. Dette passer meg jo midt i rævhølet, jeg har bedre ting å gjøre i morra. Derfor må jeg opp grytidlig og ordne dette, slik at all min oppmerksomhet kan retter mot det som betyr noe; iPhone.

Jeg har forresten ingen planer om å få fiksa dette. Tenker jeg plukker av skjermen, tar frem slegga og denger løs, slik at jeg kan få festa fangeren igjen. Bilen er jo ikke verd mer en to binders og ei tom snuseske, og er ikke verd å bruke penger på. Så jeg er egentlig ganske fornøyd med dette, jeg. Penger kommer til å veksle hender og ende opp i lomma mi.

Døden nær

Stolt hund etter turens første lemendrap, av i alt 40.

Lørdagen dro vi på fjellet. Det blåste litt, men det antok vi at bare var sunt for oss. Så vi pakka og fløy på dør. Litt seinere så jeg døden i hvitøyet. Jeg trodde jeg skulle dø. Det er helt sant. Jeg innså at denne gangen kom jeg ikke til å slippe like lett fra det som jeg har gjort tidligere.

Nå tror du sikkert at jeg falt ned fra fjellet, streifskjøt meg selv med hagle eller ble angrepet av rein? Nei, så enkelt var det nok ikke.

Vi har også tidligere vært på fjellet, så det var ikke noe nytt for meg dette. Jeg har vært ute en litt kald og forblåst høstdag før jeg. Det var bare det at vi ved tidligere turer på fjellet har fraktet oss selv opp den første kneika med ATV. Denne gangen skulle vi gå.

Og det var ikke hvilken som helst bakke som skulle bestiges. Denne bakken er beryktet i omegn som områdets bratteste og lengste bakke. Vi snakker altså om Øst-Finnmarks kanskje aller bratteste og lengste bakke.

Så da jeg var kommet halvveis opp bakken, som av praktiske årsaker ikke har flate partier, så jeg enden på visa. Men ny sekk og fiskestang på ryggen, klar for fjellets koseligheter og myggløshet tenkte jeg at nå var det gjort. Og for en utrolig flau måte å dø på, tenkte jeg. Dødsårsak: utmattelse allerede før jeg kom meg på fjellet.

Ved godt mot

Men jeg kom meg da opp. Svimmel og jævlig, med stjerner dansende i synsfeltet satte jeg meg ned med en sigg og litt vann. Og etterhvert kom motet tilbake; jeg tenkte fremover. Jeg priset meg lykkelig for at når man endelig kommer seg opp på fjellet i Finnmark, så eksisterer det nesten ikke bakker. Fra nå av var det bare vidde og nedoverbakker, og jeg gledet meg til vi skulle hjem, for da skulle jeg vise bakken hvem som er sjefen. Da skulle baken gåes nedover. Og ingen klarer å stoppe meg når jeg går i nedoverbakke.

Det var også her hunden vår, Sorry, så sitt snitt til å fange, leke med og drepe sitt første av en lang rekke lemen. Det er utrolig fascinerende å se bikkja leke seg med et hylende og vettskremt lemen.

To og en halv time og noe i nærheten av 20 lemenliv senere kom vi frem til hytta. Da var humøret på plass, og vi fyrte opp i ovnen, pratet med en forbipasserende rypejeger og koste oss en times tid. Så pakka jeg ovnen full av ved og fyrte opp oljefyren. For nå skulle vi på fisketur, og vi kunne ikke risikere at hytta ikke var varm når vi kom tilbake utpå ettermiddagen.

Fisketur

Ingen av oss skal ha det på oss at vi kan fjellet utenat, men på lang avstand hadde vi sett oss ut et vann vi regna med det var fisk i. Så vi la i veg, jeg med sekken full av ved og Baileys Original Irish Cream; vi skulle tenne bål og kose oss.

Men ikke langt fra hytta måtte vi ta et valg, og etter litt hit og dit befant vi oss så langt ute i leggdyp og tung myr at det ikke hadde noen hensikt å snu. Så vi trødde på. I en times tid trødde vi på i myra, og omsider kom vi frem. Og for dere som måtte lure; det er ikke å anbefale å gå i myr. Ta heller en liten omvei.

Vi fikk forresten ikke noe fisk. Da vi endelig fant en bit bakke å sitte på som ikke var myr, skulle det vise seg at den delen av vannet vi hadde snubla over var helt dødt. Bare langgrunn leire. Jeg så at det på andre plasser var mer liv, men det var ikke aktuelt å utfordre mer myr enn strengt tatt nødvendig den dagen. Så jeg vaska spinneren litt, før jeg slo meg ned ved bålet Madammen hadde fyrt opp.

På vei tilbake valgte vi klok av skade å ta en omvei. Omveien gikk rett opp den eneste bratte bakken på hele vidda, men det fikk gå. Heller bakke en våt myr. Det tok oss omtrent 15 lemen å komme oss til hytta, men da var det godt å komme hjem.

Og hytta var varm den. 35 grader.

Turen hjem gikk uten større hendelser enn en og annen lemen som møtte døden. Men jeg lærte en ting. Er nedoverbakken lang nok, blir man jævlig skjelven i låra før man kommer ned. Og jeg lærte at neste gang, da skal jeg ikke slutte med fotball i fjerde klasse.

Iphoneupdate

incredifred - 1. Tollvesenet - 0.

Gleder meg sånn!

(Beklager at denne ble så lang, det var ikke vondt ment).

Kan jo fise ut noen linker:

Ah. Softwarehack til iPhone er ute, både i betalversjon og i gratisversjon. Ting skjer fort, så halvparten av det som står her er sikkert utdatert allerede.

Selv kjøpte jeg lisens fra IPFS så fort det lot seg gjøre. Det ante meg naturligvis at softwarehacken før eller siden kom som freeware, men for å være på den sikre siden kastet jeg meg på kjøret da folk på mac1.no kjøpte inn lisenser. Kosta meg 220 spenn, og det var det verd.

Nå har jo ikke telefonen min kommet enda, så om jeg bruker betal- eller gratisversjon vil vise seg, etter hva som er mest praktisk der og da.

• http://cre.ations.net/creation/ibrickr

Essensiel tool for iPhones sammen med windows. Brukervennlig pek-og-klikk-applikasjon som åpner telefonen slik at du kan bruke alle funksjoner utenom telefondelen. Dette er per dags dato nødvendig uansett hvordan du vil åpne iPhonen for annet enn AT&T. I løpet av kort tid vil det nok komme løsninger med pek og klikk som lar deg åpne telefonen helt.

• http://www.freeiphoneunlock.com/unlock/

Gratis softwareunlock. Beta as we speak, men tar sikkert ikke lang tid før den er ute.

• http://www.hacktheiphone.com/

Tips og triks og råd og vink og slikt.

• http://www.iphone4world.com/

Tips og triks og råd og vink og slikt.

P.s. Skulle poste denne i går, men ble forvirret.

Utfordringen

Jeg har i lengre tid ligget våken om natta og tenkt på Apple iPhone. Den er veldig fin, og jeg har veldig lyst på en slik telefon. Selv føler jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at det er verdens tøffeste og fineste device. Ingen over, ingen ved siden.

Nå er det slik at denne bare selges i Land of the Doomed, USA. Ting tyder på at den kanskje kommer til Norge en gang neste år. Men som vanlig når det gjelder Apples produkter veit man ikke.

Et problem med iPhone er at man i USA har valgt å selge den låst til det amerikanske telefonselskapet AT&T. Den er med andre ord operatørlåst, og det er ikke mulig å bruke telefonen med en norsk operatør.

Men alle låste og/eller lisensbaserte produkter i verden har før eller siden blitt hacka. I hackemiljøene kan det til og med virke som om det er om å få hacka ting fortest mulig. Så det har på en måte ligget i kortene siden Steves legendariske presentasjon at det skal komme en dag da også iPhone blir opplåst.

Endelig

Jeg har fulgt med på dette med et halvt øye, og nå føler jeg at tiden er kommet.

Jeg har bestilt med en flunkende ny 8GB iPhone, fra selveste Land of the Doomed. De siste ukene har jeg frenetisk lett etter en billig nok iPhone i Norge, men det lar seg ikke gjøre. Men etter at Steve satte ned prisen på 8GBen med 1200 norske, følte jeg at tiden var inne.

Jeg vurderte først å kjøpe den rett fra forhandler, men da måtte jeg ha en mann i Land of th Doomed, til å foreta transaksjonen og det postale som naturlig følger med. Jeg hadde vel egentlig en mann på hånden, men det tok litt tid, så jeg endte opp på eBay. Også der har prisene gått ned, men det er klart det blir litt dyrere enn i butikk. Men ikke så veldig. Knappe 3500,- ferdig shippa til Norge.

Hva nå?

Såh, nå er ventetiden i gang.

Rent hackemessig, er det nå barenmat å åpne iPhone for å bruke den som iPod og som trådløs internettdevice. I disse dager bekreftes det at det også er barnemat å åpne den for telefonbruk, men da må man kjøpe en lisens til knappe 200 spenn, noe jeg tilfeldigvis har gjort. Denne lisensen har jeg enda ikke i hende, men den skal komme i god tid før telefonen, skulle jeg tro.

(Det er ikke 100% bekreftet at den virker, men gizmondo, CNN og Engadget går god for den. Dersom den ikke fungerer, noe jeg betviler, må jeg åpne telefonen fysisk, og snuske litt rundt der inne, samtidig som man gjør div via sånn puttygreie. Litt mer svetting der altså, men det går)

Fotnote

Ellers er jo verden sånn at man enten elsker eller hater iPhone, og jeg elsker den. Jeg er fullstendig klar over at andre hater den, så ikke føl at dere jeg trenger å informeres om dette i kommentarfeltet.

Dersom jeg får litt respons på det, kan det være at jeg lager en liten howto, etterhvert som jeg skrider frem med telefonen. Uansett kommer jeg til å poste oppdateringer og bilder her etterhvert.