Denne ble egentlig litt overflødig, synes jeg

Reinen fiser for mye, sier db.no. Det har de hørt av sagat.no.

Dette er egentlig gammelt nytt, jeg la ut en ntb-sak på det to dager før den havnet på desken hos db.no, dog uten det store fokuset på fisen. Noen timer etter NTB-saken hadde vi en oppfølging på radio om saken, hvor NRL mener klimaargumentet egentlig bare er en unnskyldning for å få kutta ned på reintallet, som er alt for høyt i Finnmark. Dette med for høye reintall er en evig lang konflikt.

Vaktsjefen på radio diskuterer saken med noen, og plutselig hører jeg ham si at dette må jo være en glimrende oppfølging for nett – “NRL mener det ikke holder å argumentere med at reinen fiser for mye”.

At det er en ganske god sak, nemlig at NRL mener departementet med klimavedtaket forsøker å overkjøre prosesser som allerede er satt i gang for å redusere reintallet, er altså ikke det som får vaktsjefen til å tenke at saken bør ut på nett. Det er fisen.

Jeg har de siste årene pleid endel omgang med husdyrfagstudenter og vet tilfeldigvis at det har seg slik at drøvtyggerne raper mye mer enn de fiser, og at det derfor blir litt feil med fiseoverskrifta. Det googles litt fra vaktsjefhold og konkluderes med at det medfører riktighet.

Nå har tydeligvis db.no gått i samme fella. Saken er gammel, og den er vinklet på noe helt annet enn den egentlige konflikten.

Nå skulle jeg egentlig sovet, men ble liggende å tenke på dette etter at @SteinarJOlsen linka til db.no-saken. Han lo litt av saken, og det er jo forståelig, men det er også irriterende at selveste db.no pjatter om fising når det er snakk om raping, og egentlig handler om reintall, ressursbruk, nedbeiting av finnmark, livskvalitet for hundretusenvis av husdyr, urfolkspolitikk, gårdighet og sleipe departementer.

You don’t do this no more, huh?

Da jeg var ung, mer presist i årene før jeg ble myndig, var jeg og gutta jeg hang med under intrykk av at vi var noen tøffinger. Vi røyka rullings, brukte snus og drakk hjemmebrent. En gang stjal jeg en pakke med slik lang rosa tyggis som er rullet sammen og lagt i en eske.

Vi var nok rundt konfirmasjonsalderen da en kompis og jeg var på videosjappa der hvor vi kunne spille biljard og henge og være tøff og røyke, oppdaget vi at det lå en gjenglemt lommebok ved kassa. Den lå på bladhylla under selve disken slik at ikke kassamannen kunne se den.

I lommeboka lå det masse penger. Jeg vil anta en 1000-1500 kroner, i mindre sedler. Det er mye penger, men var en hel formue for to fjortenåringer midt på nittitallet.

I løpet av et par nervepirrende minutter lirket vi noen hundrelapper ut av lommeboka, samtidig som vi holdt en dialog gående med kassapersonen. Vi måtte samarbeide, en holdt lommeboka mens den andre lirket ut noen av sedlene og puttet dem i lomma, og det hele måtte gjøres uten at kassapersonen la merke til å vi fiklet med noe. Vi hadde planlagt det hele på forhånd, og det var et mesterstykke av dimensjoner når det kommer til samkjøring og usynlig kommunikasjon mellom to gode kompiser.

Vi tjente oss et par hundrelapper hver, og en adrenalinrus uten sidestykke.

Slu eller samvittighetsfull?

I løpet av de 10-15 årene som har gått siden den gang har jeg tenkt på hendelsen mange ganger. Hvorfor stjal vi ikke bare hele lommeboka? Hvorfor tok vi ikke alle pengene?

Jeg mener å huske at vi snakket om det på forhånd. Vi måtte jo unngå å bli tatt, og logikken var at dersom vi bare stjal en mindre del av pengene ville kanskje ikke eieren av lommeboka legge merke til at det var forsvunnet penger i det hele tatt. Hadde vi derimot tatt alt sammen ville eieren lagt merke til det umiddelbart, og ville kanskje nevnt det for kassapersonen som ville legge sammen to og to og skjønne at det var vi som hadde gjort det. Og vi var jo stamkunder, og dermed ville det være en smal sak å ta oss for det på et senere tidspunkt.

Ville vi tatt alle pengene dersom vi fant lommeboka på fortauet? Eller var det kanskje et stikk av samvittighet som tok oss? Tenkte vi kanskje, uten å snakke om det, på den stakkars eieren av lommeboka, som helt sikkert allerede var i gang med å snu sofaputer, sjekke bilen og backtracke bevegelsene sine den dagen?

Dagens test

Hvorfor tenkte jeg på dette akkurat nå?

Jeg sitter på flyplassen i Alta, helt mutters alene. Det har vært en securitasmann her og tatt runden sin, men han har forsvunner bak døra si igjen. Det er to og en halv time til flyet mitt, som forøvrig er kvelden siste fly fra Alta. Jeg er ganske sulten, for jeg har ikke spist på 10 timer, og det er ingen café eller kiosk her.

Foran meg står et fat med to store muffins og noen croissanter, to fulle kaffekanner og en stabel engangskopper. Det er et lite skilt der, hvor det står at det koster fem kroner for en kopp kaffe og ti kroner for kake, og en engangskopp som noen har skrever “penger” på. Koppen er tom, og i lommeboka mi har jeg to kroner og femti øre i kontanter.

(Jeg har jobbet på bensinstasjon i mange år, og vet at de kommer til å kaste muffinsene og croissantene når de kommer på jobb i morgen. Kaffen er vel heller ikke egnet for salg i morgen tidlig.)

Heia-heia-heia-heia-heia!

Og nå skal vi høre at ikke alt er bare fryd og gammen hos en gjeng 40-åringer som jevnlig samler seg på puben hvor de drikker øl og diskuterer fotball.

- Ja, nei altså laget vi heier på vinner jo ikke, da! Og det holder ikke, vi vil, nei vi krever at nå må de vinne!

Petter er leder av gjengen som samler seg og drikker øl og diskuterer fortball. Han mener at det er urettferdig at laget de heier på ikke vinner, og han krever nå at laget må vinne neste kamp.

- Nå har de tapt de siste to kampene, og slik kan de ikke holde på! Vi vil jo at de skal vinne, ikke tape!

- Hvilke konsekvenser vil det få dersom de ikke vinner neste kamp?

- Neeeei, altså det holder ikke. Da kommer jeg til å stå her og si at dette er for dårlig, og at slik kan det ikke fortsette!

- Men er det ikke det du gjør nå da?

- Jo, men hvis de taper kommer jeg til å snakke høyere, med en mer streng stemme. Jeg kan også komme til å si at det er en skandale, og at så dårlig har de ikke spilt siden i 1972!

- Kommer du til å slutte i klubben i protest?

- Nei. Men det kan hende at jeg kommer til å synes at treneren gjør en for dårlig jobb, og at han må byttes ut med en annen.

- Men er det du som bestemmer det da?

- Nei, det er jo ikke det da.

Commander, tear this ship apart until you have found those plans, and bring me the passengers! I want them alive!

Mitt første og meget spede forsøk på stop motion-animering. Mye er feil her, men jeg synes den ble litt kul likevel. Og ettersom det ligger noen timer arbeid bak den skulle det bare mangle at den ikke dukker opp her.

253 stillbilder, tatt med Nikon D90 ble photoshoppa ned til 1920×1080 og satt sammen i Quicktime pro. Dette er skarve 6 bilder i sekundet, jeg følte jeg måtte så lavt når jeg ikke har flere bilder. I en senere versjon kommer jeg nok til å ta mange flere bilder, og gå for en adskillig høyere framerate.

Og forresten, kjør den opp i fullskjerm for å se den i HD.

Hey, Napoleon. What did you do last summer again?

Og så var det dette med sommerferien da. Den kommer så plutselig.

Jeg tar en titt ut av vinduet og konstaterer at snøen fortsatt ligger, og jaggu snør det ikke også. Likevel kreves det at jeg nå, allerede på dette tidspunktet, helst i går, men det går greit om jeg finner ut av det til i morgen også, skal mene noe om når det vil være best for meg å ha fri i sommer.

Men det snør jo!

Hva vet jeg om når det vil være best for meg å ha fri? Det blir ren gjetning. Ikke vet jeg når været er fint, ikke vet jeg når andre har tenkt å ta ferie. Andre jobber andre plasser og har kanskje et helt annet, og mindre rigid, system å forholde seg til.

Hvordan kan man forvente at jeg skal komme i modus til å tenke kloke tanker om sommeren når det snør?

I morgen må jeg ha en plan. Det er ikke til å komme unna. Planen må legges, skrives ned og sendes på e-post. Deretter skal de sette seg ned og se på e-posten, og bestemme seg for om min plan er god nok, om det er slik at planen min kan gjennomføres. Og hvis den ikke kan gjennomføres legger de sine egne planer for sommeren min.

Nå skal jeg på finn og se om jeg kan lokalisere en Van.

En Van er tingen.

Fuck this whole city and everyone in it. [...] Let an earthquake crumble it, let the fires rage, let it burn to fucking ash and then let the waters rise and submerge this whole rat-infested place.

Klokker med dette inn det som så langt har vært den dårligste uka på i alle fall 10 år.

Uka starter egentlig veldig fint. Jeg dekket Finnmarksløpet på desken, og jobba og gøyet meg og hadde det generelt sett som plommen i egget.

Onsdag

Så skulle jeg bare en snartur innom butikken før jeg dro på jobb.

I det jeg på sedvanlig behersket vis skulle parkere ved siden av en annen bil bestemte skjebnen, den lunefulle djevelen, at her skulle det være noe så inni gamperæva glatt at bilen skulle vise seg ikke å respondere på hverken ratting eller bremsing eller abs og antispinn.

Min bil fortsatte derfor fremover, i meget rolig tempo, og inn i bilen jeg skulle parkere ved siden av. Min bil slapp fint unna, men den andre bilen fikk en ørliten bulk med tilhørende lakkavskalling. Akkurat nok til at damen som eide bilen ville ha den på verksted.

Selv ville jeg flekka over det med lakk, men hun er selvfølgelig fri til å gjøre hva hun vil. Damen var koselig hun, og tok det hele med stor ro.

Greit nok. Slikt tåler man, og jeg gikk videre med livet mitt uten å ta på vei.

Fredag – Søndag

Utpå kvelden merker jeg en slags lunefull smertelignende følelse i en tann. JEg tenker selvfølgelig at dette er bare tilfeldig, det går over.

Lørdag er det noe værre. Det dunker godt, og jeg klarer ikke å bite sammen kjeven uten smerter. Jeg unngår selvfølgelig å bite sammen tennene, og spiser bare to appelsiner. Kvelden og natta kommer, og det skal vise seg umulig å sove. Have in mind at jeg har helgevakt, og jobber både lørdag og søndag.

På søndagen er smertene såpass alvorlige at jeg spiser i overkant med paracet og ibux for å holde ut. Mat er det bare å glemme. Jeg ringer etter tannlege, men det viser seg at det rett og slett ikke er operative tannleger i Vadsø lørdag og søndag. Jeg får beskjed om å ta en paracet og holde ut.

Mandag

Jeg holder ut, og etter nok en natt i smerter, nå med feber og kvalme, ringer jeg jobben og tar en sykedag. Sa kaster jeg opp litt, før jeg ringer tannlegen og får time klokken 1300. Fem timer frem i tid. Dermed må jeg mellom turene på dass for å kaste opp ringe flyfolkene og booke om flyet, slik at jeg kommer meg til Tromsø i løpet av kvelden, som planlagt.

Drar til tannlegen, trekker tanna, som hadde en guffen betennelse under rota. Etter dette går turen til apoteket, for å kjøpe munnskyldevann, slik tannlegen ba meg gjøre. Vel ute fra tannlegen, og i strålende humør som en følge av bedøvelsen og fraværet av smerter, starter jeg bilen.

Bilen lager en upassende lyd. Jeg titter under panseret, og legger merke til at det jeg antar er en viktig del er løs. Delen stikker rett ut fra motorblokka og har en sånn reim rundt seg og jeg antar det er en essesiell del av motoren og nå har sikkert den helvetes registerreima røket og hele motorhelvete er ødelagt og dette kommer til å koste meg nesten like mye som bilen er verd.

Uansett har jeg ikke tid til å sjekke dette nærmere, for jeg har et fly jeg må nå, og nå må jeg ta taxi. En bekjent skulle egentlig kjøre meg, men tror du jaggu ikke hennes bil valgte å ikke starte når vi skulle dra. Den virket vitterlig fem minutter tidligere, men i det jeg setter meg inn i den velger den altså å ikke samarbeide.

På flyet får jeg faktisk favorittplassen min, som lar meg sove, men det skal vise seg at jeg har havnet på den berømte melkeruta som tar meg rundt hele finnmarkskysten før ankomst Tromsø. De evinnelig landingene tar naturligvis noe av piffen ut av sovinga, men jeg holder ut, jeg lander jo i Tromsø i åttetiden, og har god tid til å sove meg opp før utviklingsarbeidet starter tirsdag morgen.

Tror jeg.

Men været setter selvfølgelig en stopper for mine planer. Da vi ankom Hammerfest, siste stopp før Tromsø, var været i Tromsø av en slik karakter at ingen fly fikk lande. Klokka var da omtrent sju. En time senere får vi beskjed om at vi kan gå å sette oss inne i flyplassbygget, dette kommer til å drøye.

Ankommer Tromsø rundt midnatt. Sulten som en ulv, og tørst som aldri før. Nå har jeg ikke spist siden lørdag, og på flyet hadde de kun fanta når vogna nådde meg. Fanta er ikke det gøyeste å drikke etter å ha trukket tann.

Hotellet kan tilby meg en pakke nudler, og det er faen meg de beste nudlene jeg noen ganger har spist.

Tirsdag

Jeg sovner ganske fort, men det skal vise seg at jeg har havnet i en av de mer trafikkerte gatene i Tromsø, en gate hvor det virker som om det går sport i å rygge med lastebil, og lage ryggepipelyder fra klokken fem på morgenen, omtrent. Dette holdt frem helt til byggearbeidet startet i sjutida, og anleggsarbeiderne fant det for godt å sette inn støtet med den store maskinen som hamrer fjell og berg til grus.

Jeg var med andre ord nede til frokosten i god til før taxien kom ti på halv ti.

Denne dagen går bemerkelsesverdig fint unna.

Onsdag

Alt er egentlig greit, helt til jeg sitter på flyplassen og skal til å se litt popkulturell motiontegneserie på macen. Det er da jeg oppdager at skjebnen har gjort seg flid med å sørge for at strømadapteren til macen ikke er der den skal være. Den er borte.

Selve livsnerven, navlestrengen og det mest essensielle jeg eier og har er borte.

Jeg ringer hotellet, for jeg har god nok tid til å ta en taxi til byen og hente strømadapteret. Men på hotellet har ingen sett den. Jeg veit den er på hotellet, for jeg brukte den i går kveld, og brukte den ikke på jobb i dag og den må ligge på hotellet. Det finnes ingen annen mulighet.

Jeg ringer selvfølgelig jobben for å høre om den er der, men der er den ikke. Så jeg ringer hotellet igjen men de har leid ut rommet igjen og kan ikke gå å sjekke og jeg må rett og slett bestille en ny, for eplehuset har stengt for 45 minutter siden. Jeg mistenker hotellet, spesifikt stuepikene, for å ha tatt den for egen vinning, eller for å være inkompetente og udugelige.

Fordi jeg bor i Finnmark må jeg nå vente en uke. En HEL UKE, minst, før jeg får den nye laderen min. En uke uten internett, popkultur, kommunikasjon, musikk, bildene mine og alt som egentlig betyr noe.

Dette blir tungt. Jeg må kjøpe meg Skate 2 for i det hele tatt å ha en mulighet.

Satan.

Nå har jeg 18 minutter igjen.

This is our new base, and this is our purpose-built test track.

Har noen dager på Rica i Alta foran meg, og benytter anledningen til å teste teorien min om at hotellene er gniene på båndbredden.

Ofte virker det som om jeg har en gitt antall mengde datatrafikk å gå på før hotellet kveler tilgangen min til et minimum – sist gang kunne jeg knapt bruke spotify etter et par dager.

Jeg kommer til å kjøre hastighetstester på speedtest.net gjennom hele oppholdet, trolig blir de tatt etter endt arbeidsdag og ut over kvelden.

Ettersom det er noe usikkert hvor lange dagene mine blir vil ikke dette bli en vitenskapelig gullkantet og hyllet test, men den gjør nok nytten.

Forøvig kommer jeg til å holde meg til relativt normal bruk av nettet. Jeg holder meg unna nedlasting av store filer, men kommer til å streame video og lyd i tillegg til vanlig surfing.

Here goes, testene kommer fortløpende etterhvert som de utføres:

Oppdatert: Hypotesten var fryktelig feil. Mulig feilkilde kan være at jeg knapt har brukt nettet, og dermed ikke har nådd den gitte maksgrensa.

Test 01 - tirsdag kl 23.35

Test 02 - onsdag kl 18.10

Test 03 - onsdag 21.57

Test 04 - torsdag 23.10

What do yo think they do there? They don’t drink milkshakes I assure you.

Utsikt fra hovedkvarteret. Til venstre skimtes erkefienden - sildoljefabrikken.

Jeg har aldri vært en naturens mann. Jeg har vært mye i skauen, da jeg var ung, men da for lekens del, og ikke for nytelsens del.

I ungdomsårene ble det noen hytteturer på fjellet sammen med kompiser, men da hovedsakelig for å kunne drikke oss fulle, ikke for å vandre i naturens skjønne omgivelser og hengi oss til dypere tankegang og slikt.

For min del tok fjellturene slutt den gangen jeg oppdaget at kroppen min ikke var særlig mottakelig for myggstikk. Jeg fikk kuler så store som tennisballer og så døden i hvitøyet flere ganger i løpet av den turen.

Jeg lærte meg aldri å gå på bortoverski, har for dårlig balanse til å gå på skøyter og får ørebetennelse så fort noen snakker om at jeg er bløt på beina.

Jeg, en levende selvmotsigelse

Man kan trygt si at jeg i likhet med våre venner i planteriket gror best på sommerstid.

Så nå har jeg like godt flytta til Finnmark.

Her er det vinter hele tiden, og i den korte perioden mellom vintrene er det stort sett høst.
Og det blåser nesten bestandig. Vanligvis bare litt, og uansett er det ikke noe man snakker om før det har forsvunnet et hustak eller et par campingvogner.

Lars Monsen elsker Finnmark.

Smørøyet

Så hva gjør jeg egentlig her, og hvorfor trives jeg så utrolig godt? Hvordan har det seg at jeg tar meg selv i lengte til Finnmark når jeg er sør i landet? Jeg, som hater vinter og liker meg best der hvor det er lite mygg?

Det må ha noe med friheten å gjøre. Og naturen. Og folkene, som er så vant med friheten og naturen.

Her trenger man ikke kjøre i mange minutter før man er ut i guds frie, og er på fjellet og ved sjøen samtidig. Og man leer ikke på mange øyebrynene dersom det skulle dukke opp en rein litt sånn hvor som helst.

Tilfeldig tamren i veikanten. De første gangene er det skikkelig stas, men etterhvert svinner entusiasmen og går over til irritasjon over faremomentet.

Skal det være, så skal det være

Og lyset, ikke minst. Den totale mangelen eller tilstedeværelsen av sol. Mørketid og midnattssol. De som ikke har sett sola gå opp eller ned i Finnmark, de bør sporenstreks reise nordover. Bedre blir det ikke.

Og det ekstreme. Her er det enten eller. Er det mygg, så er det faen meg mygg. Det er ikke det at de er så store, for de er ikke umåtelig svære. Men det er så ufattelig mange av dem.

Og folkene. Man er ikke redd for å si det som det er i Finnmark. Men man er heller ikke redd for å by på en kaffe eller ta en prat på butikken. Og humoren, den litt rå men hjertevarme humoren.

Å le av søringene

Og så er det så langt til alt mulig. Man kommer egentlig ikke noen plass uten å må kjøre bil i tre, fire timer. Og når vi først er inne på bil; ofte er det så kaldt at det ikke finnes fuktighet som kan fryse til på bilrutene. Det er stas det.

Og, man skal ikke glemme årets høydepunkt; når søringene blir tatt på senga uten vinterdekk og alt blir kaos og helvete og Dagsrevyen og hele pakka. Da ler man litt i Finnmark, og rister på hodet. Her snør det jo tross alt i juni.

Og likevel tar jeg meg i å fundere over hvorfor det er så fint her.

Fotnote: Selvfølgelig mangler det noen butikker, utesteder, konserter, kinoer, utviklingsmiljøer og et større utvalg av plasser man kan kjøpe trendy melkekaffe. Men for meg betyr ikke disse tingene lykke. For andre er det annerledes, og slik må det være.

Your done, once you’re a surfer you’re done. You’re in. It’s like the mob or something. You’re not getting out.

Rimelig nøyaktig ett år etter siste blogginnlegg dukka det opp litt inspirasjon.

Egentlig har jeg være uinspirert i det siste; alle andre bloggere skriver om lure, glupe ting. De fronter meninger og setter skap på plass. Dermed har jeg følt meg litt utilpass, og følt at det ikke er plass for meg.

My thing

Men, slo det meg for noen timer siden, internett har plass til alle! Jeg er jo ikke opptatt av lesertall, slo det meg, eller respekt, eller å si de lure tingene. Jeg må si de tingene jeg føler for å si. Og skulle det være noen, om så bare én enkel sjel, som liker det jeg skriver, da føler jeg at jeg har gjort noe som er verd å gjøre.

Det er jo ikke det at jeg ikke er opptatt av faglige ting, eller kanskje miljø, eller for den del dumme ting folk sier til avisene. Men jeg har andre ting som må ut. Nå skal jeg passe meg sånn at jeg ikke gaper over for lite, det kan jo komme en dag at jeg føler for å skrive om disse tingene også. Og da gjør jeg det.

Men hovedsaklig tror jeg dette kommer til å bli en sånn kreativ greie. Få utløp for det jeg ikke får gjort på jobben. Tulletingene og sånn.

Fotoapparatusen

Nå har jeg kjøpt meg fotoapparatus. Et sånt et. Det kan også ta levende bilder.

Det skal ikke forundre meg om det dukker opp bilder her etterhvert. Og kanskje video også. Så langt har jeg bare tatt noen få videoer, og en av dem har jeg lagt ut på internettet. Jeg er ingen Tommy Wirkola, men selv synes jeg videoen er hysterisk morsom, selv om det aner meg at det er ankret i litt internhumor mellom meg og hunden.

You’re lucky Tony doesn’t shove the cab up your ass

Jeg er av typen som stort sett velger å være pessimist, men på en positiv måte. Likevel må jeg bare legge meg flat for min egen indre oppførsel, etter en dag fylt av to skikkelig store uflakser, og to litt mindre.

Det hele startet da jeg sto opp tidlig, og registrerte at været ikke var særlig bra. Samtidig fantes det ikke noe brød, og jeg fikk ikke spist frokost. I seg selv er jo dette små uflakser, og enkelte vil kanskje påpeke at brødmangelen var selvforskyldt. Brødet har nok heller ingen stor betydning for noe som helst; jeg spiste frokostblanding og melk i brødets sted.

Dårlig vær og løpetid

Men været var uflaks. Og hadde det ikke vært for været, ville nok hele dagen gått greit for seg. Ganske greit i alle fall. Det er én faktor i uflaksforløpet jeg er usikker på om ville slått til selv uten været, men det får jeg aldri vite. Derfor kjører jeg like godt på, og skylder på været for alt.

Nuvel. På grunn av været, valgte jeg i dag å ikke gå en lengre tur med hunden. – Vi får heller gå en tur på plena og kaste litt ball, tenkte jeg, for på den måten skulle vi slippe lettvindt unna, både jeg og hunden.

Hunden har løpetid, så jeg passa godt på at ingen sprengkåte nabovoffer av det andre kjønn var tilstede. Halsbånd brukte jeg til og med, helt til jeg fikk forsikra meg om at det var fritt leide.

Naboens gromkåte elghundjævel

Så satte vi i gang med ballkastingen, som i følge planen skulle virke forløsende på avføringssystemet til hunden. I det jeg skal kaste ball nummer to, merker jeg på hunden at noe er på ferde. Hun stivner til, løfter ørene og stirrer mot noe bak meg, mens hun delvis er flink og sitter, og delvis er på vei til å miste kontrollen.

Jeg snur hodet, og ser i sidesynet naboens gamle, og upulte, elghund på veien 150 meter unna. I ettertid har det kommet frem at han hadde løpt flere kilometer fra naboens hytte, og hjem til oss.

Før jeg rekker å bøye meg ned å ta tak i hunden vår, setter hun avgårde. Styrt av naturens edle hormoner er alt hun noen gang har lært forsvunnet fra hennes sinn. Jeg plystrer høyt, noe som frem til nå aldri har slått feil. Jeg roper, jeg blir til og med litt streng i stemmen, men nei. Hun har glemt at jeg eksisterer.

Faen

Tanken på 7 små elghund-dalmantinere med sans for gjeting farer gjennom hodet mitt. Den gjør ikke godt.

Faen svarte. Jeg setter kondisen på spill, og henger meg på, men de to hundene er borte før jeg rekker å registrere om jeg feis eller ikke i det jeg sprintet opp den lille kanten opp til veien.

Jeg finner dem igjen etter en liten stund, men med en gang de ser meg beiner de bort.

Jeg følger sporene deres et godt stykke, halvveis joggende og med et enormt sinne som er på vei mot overflaten. Jeg er så sint. Så sint, så sint!

Sinnehåndtering

Jeg må trampe hardt i bakken flere ganger, samtidig som jeg vurderer å rive greinene av de stakkars små buskene som finnes her i Finnmark, for så å slå dem hardt i bakken og kaste dem bort. Ballen vi skulle leke med, som ligger i lomma mi er i stor fare for å forsvinne. Jeg puster tungt, og kjenner at jeg ikke har vårt så sint på flere år.

Men jeg tar meg i det, og går hjem for å hente bilen og alarmere min bedre halvdel.

Etter en kort kjøretur finner jeg hundene, men de stikker selvfølgelig til fjells når de ser meg. Nok en gang stiger sinnet, og jeg har lyst til unevnelige ting.

Men med hjelp av nabodamens fagre røst kommer hunden og jeg gir henne leverpostei fra tube fordi hun var flink, og plasserer henne i bilen og kjører hjem.

Gledens dusj

Jeg er fortsatt sint, og overlater hunden i madammens varetekt og går for å ta en pleiende god dusj. Og jeg dusjer lenge og vel, i veldig varms vann som kjærtegner alle kroppens krinker og kroker. Jeg titter litt på kattepusen, den snille kattepusen som sitter utenfor dusjen og følger spent med på hva som skjer.

Etter ferdig dusj legger jeg merke til en svak og ukjent eim, litt syrlig kanskje. Men jeg tenker ikke videre over dette før litt senere. Jeg åpner døren til vaskerommet hvor kattepusen har doen sin, slik at kattepusen har tilgang til alle nødvendigheter.

Det er ikke før jeg har tørket litt kropp at jeg ser det. Kattehælvete har bæsja på baderomsgolvet, helt inne i kroken ved dusjen. Og katten har hatt løs mage.

Dermed må jeg trø til og fjerne avføringen, noe jeg velger å gjøre med et stykke reklamepost og en gammel tue. Hele jobben ødelegger den fine stemningen jeg hadde opparbeidet meg i dusjen. Dette er ikke høyt på listen over ønskede aktiviter å ta seg til når man er nydusja og rein.

Dermed var jeg uvenner med katten også. Sånn umiddelbart var jeg helt klar for å kaste kattepusen i vedovnen, men ettersom det ikke var fyr i den, så ble det ikke til at jeg gjorde det. Men han må nok klare seg uten melk i kveld.