You don’t do this no more, huh?

Da jeg var ung, mer presist i årene før jeg ble myndig, var jeg og gutta jeg hang med under intrykk av at vi var noen tøffinger. Vi røyka rullings, brukte snus og drakk hjemmebrent. En gang stjal jeg en pakke med slik lang rosa tyggis som er rullet sammen og lagt i en eske.

Vi var nok rundt konfirmasjonsalderen da en kompis og jeg var på videosjappa der hvor vi kunne spille biljard og henge og være tøff og røyke, oppdaget vi at det lå en gjenglemt lommebok ved kassa. Den lå på bladhylla under selve disken slik at ikke kassamannen kunne se den.

I lommeboka lå det masse penger. Jeg vil anta en 1000-1500 kroner, i mindre sedler. Det er mye penger, men var en hel formue for to fjortenåringer midt på nittitallet.

I løpet av et par nervepirrende minutter lirket vi noen hundrelapper ut av lommeboka, samtidig som vi holdt en dialog gående med kassapersonen. Vi måtte samarbeide, en holdt lommeboka mens den andre lirket ut noen av sedlene og puttet dem i lomma, og det hele måtte gjøres uten at kassapersonen la merke til å vi fiklet med noe. Vi hadde planlagt det hele på forhånd, og det var et mesterstykke av dimensjoner når det kommer til samkjøring og usynlig kommunikasjon mellom to gode kompiser.

Vi tjente oss et par hundrelapper hver, og en adrenalinrus uten sidestykke.

Slu eller samvittighetsfull?

I løpet av de 10-15 årene som har gått siden den gang har jeg tenkt på hendelsen mange ganger. Hvorfor stjal vi ikke bare hele lommeboka? Hvorfor tok vi ikke alle pengene?

Jeg mener å huske at vi snakket om det på forhånd. Vi måtte jo unngå å bli tatt, og logikken var at dersom vi bare stjal en mindre del av pengene ville kanskje ikke eieren av lommeboka legge merke til at det var forsvunnet penger i det hele tatt. Hadde vi derimot tatt alt sammen ville eieren lagt merke til det umiddelbart, og ville kanskje nevnt det for kassapersonen som ville legge sammen to og to og skjønne at det var vi som hadde gjort det. Og vi var jo stamkunder, og dermed ville det være en smal sak å ta oss for det på et senere tidspunkt.

Ville vi tatt alle pengene dersom vi fant lommeboka på fortauet? Eller var det kanskje et stikk av samvittighet som tok oss? Tenkte vi kanskje, uten å snakke om det, på den stakkars eieren av lommeboka, som helt sikkert allerede var i gang med å snu sofaputer, sjekke bilen og backtracke bevegelsene sine den dagen?

Dagens test

Hvorfor tenkte jeg på dette akkurat nå?

Jeg sitter på flyplassen i Alta, helt mutters alene. Det har vært en securitasmann her og tatt runden sin, men han har forsvunner bak døra si igjen. Det er to og en halv time til flyet mitt, som forøvrig er kvelden siste fly fra Alta. Jeg er ganske sulten, for jeg har ikke spist på 10 timer, og det er ingen café eller kiosk her.

Foran meg står et fat med to store muffins og noen croissanter, to fulle kaffekanner og en stabel engangskopper. Det er et lite skilt der, hvor det står at det koster fem kroner for en kopp kaffe og ti kroner for kake, og en engangskopp som noen har skrever “penger” på. Koppen er tom, og i lommeboka mi har jeg to kroner og femti øre i kontanter.

(Jeg har jobbet på bensinstasjon i mange år, og vet at de kommer til å kaste muffinsene og croissantene når de kommer på jobb i morgen. Kaffen er vel heller ikke egnet for salg i morgen tidlig.)

Heia-heia-heia-heia-heia!

Og nå skal vi høre at ikke alt er bare fryd og gammen hos en gjeng 40-åringer som jevnlig samler seg på puben hvor de drikker øl og diskuterer fotball.

- Ja, nei altså laget vi heier på vinner jo ikke, da! Og det holder ikke, vi vil, nei vi krever at nå må de vinne!

Petter er leder av gjengen som samler seg og drikker øl og diskuterer fortball. Han mener at det er urettferdig at laget de heier på ikke vinner, og han krever nå at laget må vinne neste kamp.

- Nå har de tapt de siste to kampene, og slik kan de ikke holde på! Vi vil jo at de skal vinne, ikke tape!

- Hvilke konsekvenser vil det få dersom de ikke vinner neste kamp?

- Neeeei, altså det holder ikke. Da kommer jeg til å stå her og si at dette er for dårlig, og at slik kan det ikke fortsette!

- Men er det ikke det du gjør nå da?

- Jo, men hvis de taper kommer jeg til å snakke høyere, med en mer streng stemme. Jeg kan også komme til å si at det er en skandale, og at så dårlig har de ikke spilt siden i 1972!

- Kommer du til å slutte i klubben i protest?

- Nei. Men det kan hende at jeg kommer til å synes at treneren gjør en for dårlig jobb, og at han må byttes ut med en annen.

- Men er det du som bestemmer det da?

- Nei, det er jo ikke det da.

Commander, tear this ship apart until you have found those plans, and bring me the passengers! I want them alive!

Mitt første og meget spede forsøk på stop motion-animering. Mye er feil her, men jeg synes den ble litt kul likevel. Og ettersom det ligger noen timer arbeid bak den skulle det bare mangle at den ikke dukker opp her.

253 stillbilder, tatt med Nikon D90 ble photoshoppa ned til 1920×1080 og satt sammen i Quicktime pro. Dette er skarve 6 bilder i sekundet, jeg følte jeg måtte så lavt når jeg ikke har flere bilder. I en senere versjon kommer jeg nok til å ta mange flere bilder, og gå for en adskillig høyere framerate.

Og forresten, kjør den opp i fullskjerm for å se den i HD.

Hey, Napoleon. What did you do last summer again?

Og så var det dette med sommerferien da. Den kommer så plutselig.

Jeg tar en titt ut av vinduet og konstaterer at snøen fortsatt ligger, og jaggu snør det ikke også. Likevel kreves det at jeg nå, allerede på dette tidspunktet, helst i går, men det går greit om jeg finner ut av det til i morgen også, skal mene noe om når det vil være best for meg å ha fri i sommer.

Men det snør jo!

Hva vet jeg om når det vil være best for meg å ha fri? Det blir ren gjetning. Ikke vet jeg når været er fint, ikke vet jeg når andre har tenkt å ta ferie. Andre jobber andre plasser og har kanskje et helt annet, og mindre rigid, system å forholde seg til.

Hvordan kan man forvente at jeg skal komme i modus til å tenke kloke tanker om sommeren når det snør?

I morgen må jeg ha en plan. Det er ikke til å komme unna. Planen må legges, skrives ned og sendes på e-post. Deretter skal de sette seg ned og se på e-posten, og bestemme seg for om min plan er god nok, om det er slik at planen min kan gjennomføres. Og hvis den ikke kan gjennomføres legger de sine egne planer for sommeren min.

Nå skal jeg på finn og se om jeg kan lokalisere en Van.

En Van er tingen.

Fuck this whole city and everyone in it. [...] Let an earthquake crumble it, let the fires rage, let it burn to fucking ash and then let the waters rise and submerge this whole rat-infested place.

Klokker med dette inn det som så langt har vært den dårligste uka på i alle fall 10 år.

Uka starter egentlig veldig fint. Jeg dekket Finnmarksløpet på desken, og jobba og gøyet meg og hadde det generelt sett som plommen i egget.

Onsdag

Så skulle jeg bare en snartur innom butikken før jeg dro på jobb.

I det jeg på sedvanlig behersket vis skulle parkere ved siden av en annen bil bestemte skjebnen, den lunefulle djevelen, at her skulle det være noe så inni gamperæva glatt at bilen skulle vise seg ikke å respondere på hverken ratting eller bremsing eller abs og antispinn.

Min bil fortsatte derfor fremover, i meget rolig tempo, og inn i bilen jeg skulle parkere ved siden av. Min bil slapp fint unna, men den andre bilen fikk en ørliten bulk med tilhørende lakkavskalling. Akkurat nok til at damen som eide bilen ville ha den på verksted.

Selv ville jeg flekka over det med lakk, men hun er selvfølgelig fri til å gjøre hva hun vil. Damen var koselig hun, og tok det hele med stor ro.

Greit nok. Slikt tåler man, og jeg gikk videre med livet mitt uten å ta på vei.

Fredag – Søndag

Utpå kvelden merker jeg en slags lunefull smertelignende følelse i en tann. JEg tenker selvfølgelig at dette er bare tilfeldig, det går over.

Lørdag er det noe værre. Det dunker godt, og jeg klarer ikke å bite sammen kjeven uten smerter. Jeg unngår selvfølgelig å bite sammen tennene, og spiser bare to appelsiner. Kvelden og natta kommer, og det skal vise seg umulig å sove. Have in mind at jeg har helgevakt, og jobber både lørdag og søndag.

På søndagen er smertene såpass alvorlige at jeg spiser i overkant med paracet og ibux for å holde ut. Mat er det bare å glemme. Jeg ringer etter tannlege, men det viser seg at det rett og slett ikke er operative tannleger i Vadsø lørdag og søndag. Jeg får beskjed om å ta en paracet og holde ut.

Mandag

Jeg holder ut, og etter nok en natt i smerter, nå med feber og kvalme, ringer jeg jobben og tar en sykedag. Sa kaster jeg opp litt, før jeg ringer tannlegen og får time klokken 1300. Fem timer frem i tid. Dermed må jeg mellom turene på dass for å kaste opp ringe flyfolkene og booke om flyet, slik at jeg kommer meg til Tromsø i løpet av kvelden, som planlagt.

Drar til tannlegen, trekker tanna, som hadde en guffen betennelse under rota. Etter dette går turen til apoteket, for å kjøpe munnskyldevann, slik tannlegen ba meg gjøre. Vel ute fra tannlegen, og i strålende humør som en følge av bedøvelsen og fraværet av smerter, starter jeg bilen.

Bilen lager en upassende lyd. Jeg titter under panseret, og legger merke til at det jeg antar er en viktig del er løs. Delen stikker rett ut fra motorblokka og har en sånn reim rundt seg og jeg antar det er en essesiell del av motoren og nå har sikkert den helvetes registerreima røket og hele motorhelvete er ødelagt og dette kommer til å koste meg nesten like mye som bilen er verd.

Uansett har jeg ikke tid til å sjekke dette nærmere, for jeg har et fly jeg må nå, og nå må jeg ta taxi. En bekjent skulle egentlig kjøre meg, men tror du jaggu ikke hennes bil valgte å ikke starte når vi skulle dra. Den virket vitterlig fem minutter tidligere, men i det jeg setter meg inn i den velger den altså å ikke samarbeide.

På flyet får jeg faktisk favorittplassen min, som lar meg sove, men det skal vise seg at jeg har havnet på den berømte melkeruta som tar meg rundt hele finnmarkskysten før ankomst Tromsø. De evinnelig landingene tar naturligvis noe av piffen ut av sovinga, men jeg holder ut, jeg lander jo i Tromsø i åttetiden, og har god tid til å sove meg opp før utviklingsarbeidet starter tirsdag morgen.

Tror jeg.

Men været setter selvfølgelig en stopper for mine planer. Da vi ankom Hammerfest, siste stopp før Tromsø, var været i Tromsø av en slik karakter at ingen fly fikk lande. Klokka var da omtrent sju. En time senere får vi beskjed om at vi kan gå å sette oss inne i flyplassbygget, dette kommer til å drøye.

Ankommer Tromsø rundt midnatt. Sulten som en ulv, og tørst som aldri før. Nå har jeg ikke spist siden lørdag, og på flyet hadde de kun fanta når vogna nådde meg. Fanta er ikke det gøyeste å drikke etter å ha trukket tann.

Hotellet kan tilby meg en pakke nudler, og det er faen meg de beste nudlene jeg noen ganger har spist.

Tirsdag

Jeg sovner ganske fort, men det skal vise seg at jeg har havnet i en av de mer trafikkerte gatene i Tromsø, en gate hvor det virker som om det går sport i å rygge med lastebil, og lage ryggepipelyder fra klokken fem på morgenen, omtrent. Dette holdt frem helt til byggearbeidet startet i sjutida, og anleggsarbeiderne fant det for godt å sette inn støtet med den store maskinen som hamrer fjell og berg til grus.

Jeg var med andre ord nede til frokosten i god til før taxien kom ti på halv ti.

Denne dagen går bemerkelsesverdig fint unna.

Onsdag

Alt er egentlig greit, helt til jeg sitter på flyplassen og skal til å se litt popkulturell motiontegneserie på macen. Det er da jeg oppdager at skjebnen har gjort seg flid med å sørge for at strømadapteren til macen ikke er der den skal være. Den er borte.

Selve livsnerven, navlestrengen og det mest essensielle jeg eier og har er borte.

Jeg ringer hotellet, for jeg har god nok tid til å ta en taxi til byen og hente strømadapteret. Men på hotellet har ingen sett den. Jeg veit den er på hotellet, for jeg brukte den i går kveld, og brukte den ikke på jobb i dag og den må ligge på hotellet. Det finnes ingen annen mulighet.

Jeg ringer selvfølgelig jobben for å høre om den er der, men der er den ikke. Så jeg ringer hotellet igjen men de har leid ut rommet igjen og kan ikke gå å sjekke og jeg må rett og slett bestille en ny, for eplehuset har stengt for 45 minutter siden. Jeg mistenker hotellet, spesifikt stuepikene, for å ha tatt den for egen vinning, eller for å være inkompetente og udugelige.

Fordi jeg bor i Finnmark må jeg nå vente en uke. En HEL UKE, minst, før jeg får den nye laderen min. En uke uten internett, popkultur, kommunikasjon, musikk, bildene mine og alt som egentlig betyr noe.

Dette blir tungt. Jeg må kjøpe meg Skate 2 for i det hele tatt å ha en mulighet.

Satan.

Nå har jeg 18 minutter igjen.